Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Annonse på nettet som poppet opp i stad. Det er sånn, lurer på om det sitter en i sofaen fra Skeidar og tenker sånn – aha, sånn var det, jeg bare bestiller en… På den annen side kanskje det bare er den egentlige ærlige varianten av match.com (same shit, cool wrapping). Men, det var bare noe med overskriften, sånn polsk kone rett og slett. Ikke noe fuss der i gården. Her er ett stykk kone. Fra polen. Riktignok er hun trolig også din drømmepartner – og det må jo kunne sies å være å få i pose og sekk (og trolig også ekstra håndbagasje)

Polsk Kone
Polske damer ønsker norske menn Bli Medlem og møt din drømmepartner
www.RussianEuro.com

Så, slutt med å pakke det inn i gull og gucci, si det som det er: I want my MTV and my Polish Wife.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

And They Don’t Tell You ’til the Third Date

NYU bimbette #1: I swear, everyone at NYU is gay.
NYU bimbette #2: Oh, I know exactly what you mean.
NYU bimbette #1: No, I mean, like, everybody – like 40 percent.

Okei – bekymringsverdig trøtt på en fredag og surfer på nettet – som kanskje er tidens døveste norske utsagn. Det får meg virkelig til å føle meg som hmm ja en førtiåring fra vestre-hardanger som er begeistret for den nye Polly nøtteposen. Og bekymret for hvordan det skal gå med ulven.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jo,  time for (skulle ønske jeg kunne sagt sånn – vengance - men, livet mitt er alt for kjedelig til det. Gud, jeg mener, bor jo tross alt i blokk og har studielån. But still; mens jeg ser på han med isblå øyne, de blonde, store Veronica Lake krøllene mine flommer utover den sorte asfalten, et lite – men dødelig – skuddsår på halsen er det eneste som viser at jeg har blitt two-timed av en dobbelt agent. Våre blikk møtes og jeg sier iskaldt og hviskende; Avenge me, Ethan, avenge me…. The end.

Resten av historien kommer i neste film hvor Ethan ikke klarer å glemme meg, men blir en hvileløs sjel og har kun jobben (MI6 Agent) å klamre seg fast til. Alt annet er verdiløst nå som jeg er død (as in Veronica Lake lookalike agenten. Men, det må sies – jeg var en steike god agent. Utrolig observant)

Men, hva skulle jeg si før det. Jo, nå har jeg startet på nytt igjen (nesten så Alf Prøysen burde ha sett til meg når han skrev om blanke ark.. i 2007 kunne han jo kalt den sånn type, wipe of the white board and start over  – på totensk da sjølsagt. MEn, ja, nå skal jeg i løpet av de neste 24 timene :

 - ikke syte over jobben

 - ikke baksnakke noen (selv ikke om det kommer gratis muligheter. Som når Martin på jobb videresender japanske morsomme bilder av en dame som har en hårtørrer på de varme nudlene sine …..stønn, håper du skjønner hvilken enorm kraftanstrengelse det blir å ikke disse det)

 - smile til verden og håpe den ikke kicks me in the ass og/eller sender et Irenekort tilbake, men derimot gir meg litt ekte lykke med honning og sukker på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skulle ønske jeg var tjue. Og ikke fordi, ja ja, jeg veit – har nagga om alder en stund nå og statusmessig er jeg vel riktignok mer 20 enn 30. Anywayys, jeg er ikke the center of my attention akkurat i dag. Her om dagen var det første episode av Dansefeber  - og sure thing – griner hver eneste episode, merkelig det der.

Tror jeg blir akutt sentimental og tror på det at verden ligger for dine føtter (vel, halvparten av tiden sitter jeg bare og sier til tv’en  – ja, nå er du optimistisk ja, nå smiler du til livet – vel, bare vent til du blir tretti, dumpa og har blakka deg på nok et par støvletter i Italia – trukke det blir mye latter i stua da nei). Hm, se der, me me me. Herregud, er det mulig å være så selvopptatt?!

Men, jo, nei, hva skal jeg si – jo, jeg gråter hver gang. Og blir forelska i 14 år yngre gutter – de er jo så søte (spesielt hip hop guttene). Og, han petter på 21 som var oppriktig bekymra for at han hadde ødelagt for partneren sin. Sukk. Dån. De gutta har hjerte – og stil. Synd det –  at jeg ikke er 16.

Jeppeli, det var vel omtrent dagen i dag. Pluss har fått internett på østkanten og er nå sånn remotely knyttet til resten av verden selv om det høljer ned og everything else sucks.

Jeg er nok en shallow sjel – jeg får gåsehud av voice over stemmer som annonserer American Idol, gråter til omtrent alle sloppy scener i Hollywood produksjoner (ja, selv der Bruce Willis ofrer seg selv i Armageddon) og tror virkelig på love at first sight, smak av lykke og honning og alt det der . Ikke rart jeg klynker meg i søvn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I hate my life. Dessverre er det sant. Og, i tilfelle det har gått noen hus forbi, så har jeg passert tretti – as in, det er ikke bare en sånn fjortiss greie som gjør at jeg stormer ned trappene, slenger igjen døra og spiller Scorpions på full guffe på det kompakte JVC-anlegget jeg grein meg til i 9.klasse.

Nope, I hate it. Men, ikke for det. Jeg er veldig glad i selve livet – altså å være frisk og sånn. Det er bare alt rundt jeg spyr spyr spyr av. Hvis dette blir for mye wollow in own sorrow – vel, sorry, kan’ke noe for det. Her er det svært lite after rain comes sunshine mentalitet.

For å gi bare et par eksempler på hvor trist trist trist trist nitrist man kan ha det på en tirsdag.

1. Jeg fikk ikke en jobb jeg i utgangspunkt kanskje ikke hadde så lyst på (latskapen tok meg i selve jobbintervjuet – hm, ikke bra når man skal selge seg selv inn som energisk og målrettet…)  Og, til info, ble kontaktet, søkte ikke (for å illustrere at jeg ikke selv målrettet gikk etter den stillingen. Men likefullt…

Hun som fikk stillingen, Ragnhild, er la puta bitch, siv. ing som går med den forbaska ringen og dytter den opp i trynet på han som jobber på Rimi og håper kjæresten ikke er gravid for de har jo bare vært sammen i tre uker. 

Ragnhild er ultra-corporate, som seg hør og bør, for en ambisiøs ung kvinne i finansbransjen (type: ler aldri, drikker sikkert bare proteindrikker hvis noe, har kjøpt hus på Høybråten eller noe ( = mer for pengene). Og, hvis jeg hadde vært smart, hadde jeg lært av Ragnhild, type jeg burde også snerpe munnen sammen og bare bruke ord som ultimate, hensynta, nivellere og kaskadere. 

2. Jeg har ikke sjangs på the one I love. Den eneste jeg har sjangs på …ja, du vet hvordan den historien går… (Og for å illustrere hvor sad sad jeg er, er det rett før jeg refererer til REM – The One I Love (that is, før jeg skjønte at det egentlig ikke var en kjærlighetssang, men nettopp en sang om å bli wined, dined and sixty-nined før man blir dumpa….story of my life)

3. Jeg har ikke det livet jeg skulle ønske jeg hadde og leiligheten på østkanten er altfor stor for lille lille meg. Og alle andre har det mye bedre enn meg og lever så lykkelig happy-sappy at bare det alene får meg til å legge meg ned å hylgrine. Ja, der er det – jeg er rett og slett blod misunnelig på alle andres perfektes liv. Og, that my friends, pretty much sums it all up. Jeg har ikke engang hele 6 feet under serien – i og for seg det eneste jeg kunne tenkt meg ville gjøre meg sånn passe fornøyd i dag).

Hilsen Emilia in a big, big world i sort hvitt. Håper denne dagen bare går over sånn at jeg kan le av Kongen av Queens igjen snart. Alternativt meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Kjenn på at dere har et levende ansikt. Finn fram til signaturansiktet deres. Kjenner dere at ansiktet deres lever nå, at det blir varmt, levende?….så skriver dere navnet med nesetippen mens dere lager en signaturlyd…."

Det er ikke det, jeg har for lengst sluttet å bli forbauset over at folk nikker og smiler og tenker: gud, det er sant. jeg har jo et ansikt som lever (rent borsett fra alle de TVN dokumentarene – jenta uten ansikt). Det som forundrer meg er at folk sitter og skriver det og selger det. Men, jeg ser jo at det er ikke det som burde forundre meg, jeg burde være mer overrasket over at folk kjøper det. På den annen side – siden jeg har blitt tretti er det få ting som overrasker meg i det store og det hele. Man kan kanskje si at jeg har blitt voksen. Øhhhh

..Og, tilslutt på det seminaret, måtte alle (og det var alle, ps. de tjener som regel mer enn meg og kjører Audi hele gjengen) reise seg og si i kor:

Jeg liker og opptre, jeg liker å by på meg selv. (For dem på bakerste rad – det var i kor….)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men, først  – de siste dagene har jeg lurt på følgende; Hvorfor i herrens navn (som en åttiåring ville sagt) tar folk bilde med mobilen sin på konsert. Jeg skjønner det ikke. Det er sånn; hm, er det sånn – åh, Rut kom å se på bildene mine jeg har med meg overalt. Se her er hundevalpen min, der er tante klara og se – se her jeg er jeg på konsert med Morten Abel. Det var bare 2200 andre der, i Spektrum, men hvis du myser ser du at han likner på det coveret fra 2001. Virkelig, hva er verdien av det?! Sånn – se han smiler til meg?! Newsflash – han har lyskastere i ansiktet og håper teatersminken holder til nachpielet. sukk. folk as.

Det andre jeg har lurt på de siste dagene, eller lurt og lurt, det har lissom kværnet som et mantra, som en irriterende sang jeg ikke får ut av hodet. Nesten som den grusomme sangen Cats in The Cradle, som man dessverre alltid får hick up på skulle man være så uheldig å havne på enten kanal24 eller P4 som elsker den type møkkaballader (ohhhh watch it – her gjelder det å ikke kaste stein i glasshus. Hilsen jenta som digger Backstreets Ballads, samtlige..)

Men, ja, hva skulle jeg si, jo – det jeg har hatt på hjernen er "What would Jesus do?". Jeg må bare si, for et utrolig irriterende uttrykk. Det er sånn, jeg er på vei til å krysse gaten på rød mann. No no, stop – tenk – what would jesus do?! Aner ikke, de hadde jo ikke strøm da han levde. Men, siden jeg tross alt er sånn passe god i detetkiv’ism kan jeg jo tenke meg at han ville fulgt alle regler, gjort det som er bra (vs. dårlig), spist sunt (vs. usunt  – hey, en mann i min ånd) og ikke baksnakket noen (litt som tante klara). Mao. egentlig er det ikke noe vits i å spørre om hva Jesus ville gjort, for man vet det jo allerede – som man skal.

Det som derimot hadde vært litt okei, var om det var sånn, what would Maximus do (gladiator) eller Robert de Niro i Heat. Now, that’s what I call challenge! Da kan man f.eks velge om man vil kline med en kollega i en annen etasje selv om man vet det ikke er moralsk berettiget, eller man kan gå på rød mann for målet er viktigere enn veien og alt det der. Jepp, jeg sier – velg en annen helt som ikke er så lett å forstå. Jeg mener, er det ikke det vi sier vi hele tiden ønsker – en som gir oss litt mer motstand?! hehe. litt sånn, tenk om man hadde valgt seg Fletch (sånn type i Fletch Lever 14). hahha, eller faktisk Mrs. Jessica Fletcher (konsekvent valgt te). haha

Jesss – det var jo egentlig ikke det jeg skulle skrive om, for egentlig skulle jeg skrive om næringslivets seminarer og hvordan vi skal finne fram til vinnermentaliteten i oss.

Den har vi nemlig alle i oss fordi – bare ved å leve er vi alle vinnere (og så fortalte han historien om hvordan en sædcelle vant racet og ble ja, nettopp hver enkelt av oss). Det handler om å prestere i sannhetens øyeblikk. Det handler om kommunikasjon, sampspill, det handler om oss – instant performance.

Og, ehh, ja, det er da man bare lener seg tilbake i stolen og tenker JEEEEEZ hva har verden kommet til!??!

Guuuuud, nå holdt jeg på å dø  – en jeg åledanset(tolk som du vil) med på jobbfest på fredag, kom for å si hei.

Det er sånn. Hallo!!! Vi lever i 2007. Har du ikke lært at all utenomavtalt kommunikasjon mellom to near-affair kollegaer nå kun foregår gjennom mail eller same-time. Det er mao. ikke lov til å bare dukke opp (spes ikke når jeg er stygg, corporate med skjorte kneppet igjen nesten så en mormoner ville vært stolt og stygg stygg stygg på håret). Det er ikke lov. Og, så må vi prate i landskap. Verre verre verre enn verst. Spesielt når jeg hører meg selv si;

- …..ja, etter fire flasker vin på fredag….. (herregud, hva skjedde med type den yndige, lett tipsy sexy greia. Ikke selg deg inn som hun fulle fra volda). Hvorpå han bare; såpass. Og jeg, neida ikke så ille (og når jeg sa så, spyttet jeg litt). Gud, han må synes jeg er kattekvinnen (ikke type Michelle Pfeiffer sexy, men koko crazy som hun som hadde 578 katter i huset),.

Type stygg som at selv dovregubben ville gått videre før meg i Top Model: Det er akkurat som om skjebnen ikke vil jeg skal være pen når det trengs. Og, samtidig skal jeg lissom bli pressa til å tenke på hva jesus would do – well, I’ll do for you, if you do for me…. hm, men det er vel mafiaen når jeg tenker meg om

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Derfor:

Dette er så rart, eller rettere – jeg er så rar, for det ringte på døren i går vet du. Sånn inne ringeklokka. Skvatt som en hund, ev. fyllesyk versjon av meg selv. Men, nysgjerrig som jeg er pilte jeg bort til kikkehullet og kikket ut. Har jo aldri hatt et kikkehull før (eller, jo det har jeg jo på majorstuen, men det har jeg nesten glemt).

Anywaaaays, så titter jeg ut og der står nabodama under (som jeg har sett to ganger når hun har gått inn til seg selv). Hun er ganske lav og har litt sånn rare tenner og en joggebukse. Og, jeg ble super nysgjerrig - men, det var bare det; jeg hadde bare på meg underbukse og bh (riktignok matchende).

Men igjen - i mitt koko hode så ble jeg så  redd for at hun skulle gå med uforettet sak og at jeg aldri fikk vite hva hun ville, at jeg åpnet døren på vidt gap. Der stod jeg lissom. (tenk om jeg hadde sagt sånn; åh, jeg trodde du var budet…) Nudie dudie.

Uansett, hun ble jo, naturlig nok, litt baffled og så på meg sånn - ehhh. Så tenkte jeg, vel, sånn går det når du ringer på til nysgjerrige nye naboer. I sin befippelse tror jeg hun glemte å presentere seg, for hun bare eh, kremt, eh ja, har du en espressokanne jeg kan låne? Og, det hadde jeg jo. Så, slik var mitt første møte med naboene på galgis. Synd jeg er så koko, nå går jeg sikkert under naboen nudienaboen.

Det dummeste var nok at jeg etter å ha stått sånn – velkommen, velkommen i nikkersen, ble jeg plutselig litt self conscious og tenkte, shit jeg står i undiken, og da med ett ble jeg sjenert og stilte meg bak døren og lot bare hodet stikke fram….nørd

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende