Men, hm, hva skulle jeg si – jo, hehe, jeg måtte le. Hadde et par jenter hos meg i går (prøver å fylle opp leiligheten sånn at jeg kan føle meg litt hjemme der, men gud, det er så uvant å bo der. Type leter i feil skap etter knekkebrød og ja, du vet).
Men, uansett før dette lille jentejuntamøtet, så fikk jeg domestic inspirasjon og tenkte at jeg på vei hjem skulle vaske bilen. Det er et par ting jeg synes er verdens mest kjedelige ting – og topp tre er: fylle bensin, tørke meg med håndkle etter dusjen og vaske bil.
Så vaske bil og bensin er ting jeg utsetter til jeg bare må. Som i går. Tok med meg en god venninne med masse på hjertet, Angela og dro til Shell. Og, så er det sånn – det er en dame foran oss i køen som bare står og står og står (altså i bilen, that is). Men, vi sitter jo i bilen og babler om andre ting, så jeg tenkte typisk ikke noe over det, før Angela sier sånn – du, hvor lenge har vi egentlig sittet og ventet nå? Hvorpå jeg går ut, kikker inn i vaskehallen og ser at den jo er tom. Så sier jeg til hun i den grå bilen at eh, hvorfor står du her og venter (din dumme ku)? Jo, for hun hadde puttet inn den koden og trodd at noe skulle skje. xsby9 jepp, det hadde hun. Så er det sånn - jammen, vil du ikke enten gå inn til betjeningen å høre hva som har skjedd eller i allefall kanskje sjekke det ut!? Og, da begynte hun bare å rygge mot 
meg. Men polo stod jo bomfast. Så sa jeg - men, herregud, du må jo vente til jeg flytter bilen da. Jeg Og, da jeg sa det følte jeg meg (I lived the part for å si det sånn) NY innbygger som prøver å lære Gunn fra IOWA hvordan livet i storbyen egentlig er.
Anyhooow, vi fikk nå vasket bilen og bla bla bla – det endte med at vi ble stående på shell en stund for å ordne noen greier så vi ser at Gunn fra Iowa kommer ut med ren bil – omsider. Så begynner hun å tørke rundt om inne i bilkarmene. Da så Angela og jeg på hverandre og tenkte – sucker. Vel, jeg tenkte ikke det i dag, da jeg ikke fikk opp bilen, for eh, den hadde frosset fast. sukk.
Okei – bekymringsverdig trøtt på en fredag og surfer på nettet – som kanskje er tidens døveste norske utsagn. Det får meg virkelig til å føle meg som hmm ja en førtiåring fra vestre-hardanger som er begeistret for den nye Polly nøtteposen. Og bekymret for hvordan det skal gå med ulven. 
- smile til verden og håpe den ikke kicks me in the ass og/eller sender et Irenekort tilbake, men derimot gir meg litt ekte lykke med honning og sukker på. 
Men, jo, nei, hva skal jeg si – jo, jeg gråter hver gang. Og blir forelska i 14 år yngre gutter – de er jo så søte (spesielt hip hop guttene). Og, han petter på 21 som var oppriktig bekymra for at han hadde ødelagt for partneren sin. Sukk. Dån. De gutta har hjerte – og stil. Synd det – at jeg ikke er 16. 
Jeg er nok en shallow sjel – jeg får gåsehud av voice over stemmer som annonserer American Idol, gråter til omtrent alle sloppy scener i Hollywood produksjoner (ja, selv der Bruce Willis ofrer seg selv i Armageddon) og tror virkelig på love at first sight, smak av lykke og honning og alt det der . Ikke rart jeg klynker meg i søvn. 
Det er jo egentlig bare utrolig irriterende å lese om poor little rich kids som vi er (eh, sett vekk i fra Mastercardgjelden + ev. huslån) - flaska opp på at selvrealisering er det eneste som gjør livet verdt å leve. Samt en kjekk kjæreste som kan si jeg er pen og le når jeg forteller en historie. Og, helst en fet lønn, Dior Shades og Audi A3. Meeeeen, jeg klarer ikke la være for akkurat i dag er det sånn:
forbi, så har jeg passert tretti – as in, det er ikke bare en sånn fjortiss greie som gjør at jeg stormer ned trappene, slenger igjen døra og spiller Scorpions på full guffe på det kompakte JVC-anlegget jeg grein meg til i 9.klasse. 
Hun som fikk stillingen, Ragnhild, er la puta bitch, siv. ing som går med den forbaska ringen og dytter den opp i trynet på han som jobber på Rimi og håper kjæresten ikke er gravid for de har jo bare vært sammen i tre uker. 
3. Jeg har ikke det livet jeg skulle ønske jeg hadde og leiligheten på østkanten er altfor stor for lille lille meg. Og alle andre har det mye bedre enn meg og lever så lykkelig happy-sappy at bare det alene får meg til å legge meg ned å hylgrine. Ja, der er det – jeg er rett og slett blod misunnelig på alle andres perfektes liv. Og, that my friends, pretty much sums it all up. Jeg har ikke engang hele 6 feet under serien – i og for seg det eneste jeg kunne tenkt meg ville gjøre meg sånn passe fornøyd i dag). 
Hilsen Emilia in a big, big world i sort hvitt. Håper denne dagen bare går over sånn at jeg kan le av Kongen av Queens igjen snart. Alternativt meg selv. 
Det er ikke det, jeg har for lengst sluttet å bli forbauset over at folk nikker og smiler og tenker: gud, det er sant. jeg har jo et ansikt som lever (rent borsett fra alle de TVN dokumentarene – jenta uten ansikt). Det som forundrer meg er at folk sitter og skriver det og selger det. Men, jeg ser jo at det er ikke det som burde forundre meg, jeg burde være mer overrasket over at folk kjøper det. På den annen side – siden jeg har blitt tretti er det få ting som overrasker meg i det store og det hele. Man kan kanskje si at jeg har blitt voksen. Øhhhh
Men, først – de siste dagene har jeg lurt på følgende; Hvorfor i herrens navn (som en åttiåring ville sagt) tar folk bilde med mobilen sin på konsert. Jeg skjønner det ikke. Det er sånn; hm, er det sånn – åh, Rut kom å se på bildene mine jeg har med meg overalt. Se her er hundevalpen min, der er tante klara og se – se her jeg er jeg på konsert med Morten Abel. Det var bare 2200 andre der, i Spektrum, men hvis du myser ser du at han likner på det coveret fra 2001. Virkelig, hva er verdien av det?! Sånn – se han smiler til meg?! Newsflash – han har lyskastere i ansiktet og håper teatersminken holder til nachpielet. sukk. folk as. 
Men, ja, hva skulle jeg si, jo – det jeg har hatt på hjernen er "What would Jesus do?". Jeg må bare si, for et utrolig irriterende uttrykk. Det er sånn, jeg er på vei til å krysse gaten på rød mann. No no, stop – tenk – what would jesus do?! Aner ikke, de hadde jo ikke strøm da han levde. Men, siden jeg tross alt er sånn passe god i detetkiv’ism kan jeg jo tenke meg at han ville fulgt alle regler, gjort det som er bra (vs. dårlig), spist sunt (vs. usunt – hey, en mann i min ånd) og ikke baksnakket noen (litt som tante klara). Mao. egentlig er det ikke noe vits i å spørre om hva Jesus ville gjort, for man vet det jo allerede – som man skal. 
Det som derimot hadde vært litt okei, var om det var sånn, what would Maximus do (gladiator) eller Robert de Niro i Heat. Now, that’s what I call challenge! Da kan man f.eks velge om man vil kline med en kollega i en annen etasje selv om man vet det ikke er moralsk berettiget, eller man kan gå på rød mann for målet er viktigere enn veien og alt det der. Jepp, jeg sier – velg en annen helt som ikke er så lett å forstå. Jeg mener, er det ikke det vi sier vi hele tiden ønsker – en som gir oss litt mer motstand?! hehe. litt sånn, tenk om man hadde valgt seg Fletch (sånn type i Fletch Lever 14). hahha, eller faktisk Mrs. Jessica Fletcher (konsekvent valgt te). haha
- …..ja, etter fire flasker vin på fredag….. (herregud, hva skjedde med type den yndige, lett tipsy sexy greia. Ikke selg deg inn som hun fulle fra volda). Hvorpå han bare; såpass. Og jeg, neida ikke så ille (og når jeg sa så, spyttet jeg litt). Gud, han må synes jeg er kattekvinnen (ikke type Michelle Pfeiffer sexy, men koko crazy som hun som hadde 578 katter i huset),. 
Dette er så rart, eller rettere – jeg er så rar, for det ringte på døren i går vet du. Sånn inne ringeklokka. Skvatt som en hund, ev. fyllesyk versjon av meg selv. Men, nysgjerrig som jeg er pilte jeg bort til kikkehullet og kikket ut. Har jo aldri hatt et kikkehull før (eller, jo det har jeg jo på majorstuen, men det har jeg nesten glemt). 
Uansett, hun ble jo, naturlig nok, litt baffled og så på meg sånn - ehhh. Så tenkte jeg, vel, sånn går det når du ringer på til nysgjerrige nye naboer. I sin befippelse tror jeg hun glemte å presentere seg, for hun bare eh, kremt, eh ja, har du en espressokanne jeg kan låne? Og, det hadde jeg jo. Så, slik var mitt første møte med naboene på galgis. Synd jeg er så koko, nå går jeg sikkert under naboen nudienaboen. 
Og, fordi jeg er god på kost/nytte-analyser, kan jeg bare raskt konkludere med at i dette tilfellet overstiger kosten nytten. Det er bare så synd at denne type analyser gjerne bør gjennomføres i forkant av iverksetting. Ikke i ettekant – for, da går det fra å være en kost/nytte analyse til evaluering. Og, som vi i privat sektor vet, evalueringer er også et fint ord på å karaktersette eget arbeid (også kjent som bukken/havresekken) og konklusjonen blir som oftest; bra jobba (og eh, det kan man vel ikke si om lørdag)